Orienterings-skribent, Hans Werp, skrev dette på sin Facebookprofil 15. september 2018:
På denne dag, 15. september, er det 40 år siden verdensmesterskapet i orientering, individuelt mesterskap, ble arrangert av Norges Orienteringsforbund og Eiker Orienteringslag.
Arenaen var på Bermingrud og løpsområdet noe av det fineste Norge og Eiker hadde å by på. Daværende kronprins Harald kastet glans over arrangementet.
Forberedelsene hadde foregått i dyp hemmelighet og ganske få personer var involvert. I hovedkomiteen for mesterskapet var Knut Berglia leder og Hans Roar Bakken var sekretær. Løpsleder hos oss var "Peder Ås", så hemmelig var det, og bak psevdonymet skjulte Kjell R. Johansen seg.
Mesterskapet ble sendt direkte på TV. Det var trukket kabler til to poster ute i terrenget, en syd for Ormåsen og en nord for Kølabånn. Rolf Rustad kommenterte og Åge Hadler var sidekommentator. For sin tid var sendingen svært vellykket.
Det var også et stort medieoppbud.
Mesterskapet ble svært spennende. For kvinnene sto det mellom Anne Berit Eid, Liisa Peltola (da Vejalainen) og Wenche Jacobsen. Disse knivet hele veien, men på 12. post må Wenche lete et minutt og mister gullmuligheten. Anne Berit kommer inn til beste tid, og nå venter alle på Liisa. Posten står ved foten av den berømte kollen oppe på moen. Her er det antagelig helt likt. Det er laget en trakt - oppfangende merking, Liisa løper litt på skrått, det avgjør. Hun er 2 sekunder bak Anne Berit i mål. Wenche tar bronsen.
Herreklassen blir også et drama. Egil Johansen får en bom tidlig, men det går unna. Så går det hurra meg rundt på 16. post, og nå er det alvor. Han peiser på, postmannskapene Truls Astrup og Tore Burud på 18.post hører det ruller stein og så er Egil der. Han berger gullet med sin voldsomme opphenting. Finnene Nuuros og Nurminen tra de to andre medaljene.
På Eikerløpet i år var Anne Berit tilbake i løpsterrenget nok en gang. Anne Berit fortalte meg en gang at VM-tittelen hadde blitt en døråpner for henne siden i livet.
På alle måter en helt annen tid. O-idretten var på vei opp, mediebildet var ganske begrenset, begivenhetene langt færre enn i dag. Også klubben var på vei opp og fikk med seg en hyggelig opplevelse inn i storhetstida på 80-tallet.
Kanskje jeg skal ta på med VM-busserullen i dag. Jeg kommer med nød og neppe inn i den.
