Ikke mindre enn 88 medaljer har blitt tatt av en løper fra Østfold-klubbene i VM-historien. Fram til VM i august i 2019 skal vi presentere disse. Kajsa Nilsson er nummer 24 ut i vår serie; Østfolds VM-medaljører.

FAKTA:

Navn: Kajsa Nilsson

Alder: 37 år

Sivil status/barn: Samboer med Thor Nilsen-Moe. To bonusbarn.

Bosted: Hofgårdløkka, Halden

Klubber (du har løpt/løper for): FK Göingarna og Halden SK

VM-medaljer: Bronse sprint-VM 2006, Sølv stafett-VM 2006, Sølv stafett-VM 2009

VM-deltakelser: 2

Andre meritter: Gull i stafett og bronse i middel junior-VM 2000. Vinner 10-mila 2009.

Nå er det båtliv og Hvaler-skjægården som fyller mye av fritiden. Her sammen med samboer Thor Nilsen-Moe.

Hva gjør du i dag?

Jeg jobber som lærer på Rødsberg ungdomsskole i Halden.

Hva er ditt beste VM-minne?

Det må være da jeg spurtet mot mål under sprint-konkurranse i Mindeparken i Århus under VM i Danmark 2002. På vei opp mot siste kontroll og videre inn i mål ble jeg møtt av 5.000 tilskuere som ropte på alle verdens språk og lyder. Dette suset av energi løftet meg mot mål og med en følelse jeg aldri har opplevd før eller siden. Uten tvil, denne lyden og energien bar meg bokstavelig frem – helt rått.

Og ditt verste VM-minne?

Min orienteringskarriere har vært kantet av skader i øst og vest. Absolutt alle selvforskyldt og fortjent. De har vært mine største sorger, men også mine store motivasjonskilder. Jeg har fått mulighet å være med på to VM og begge gangene, eller alle fire, med mulighet for medalje. I mitt første VM fikk jeg løpe alt jeg ønsket, hadde lyst til og som jeg selv mente jeg var kvalifisert til. Under mitt andre fikk jeg bare en sjanse. Og jeg måtte bevisst eller ubevisst velge. Stafettløper som jeg er, mente jeg ved en anledning sammen med landslagsledelsen at det alltid ville bli mitt første valg. Noe jeg så absolutt kan stå for enn i dag. Jeg fikk løpe stafetten, og vi var fem sekunder fra gullet. Sprinten det året var en skogssprint, og hvis det er noe som jeg selv mente jeg var god til, så var det akkurat denne distansen. Gjennom året før dette VM mente og mener jeg fortsatt at jeg var topp to beste svenske på denne distansen - sprint i skogen. Jeg fikk ikke løpe. Man fant frem en gammel ringrev som ingen av oss andre hadde konkurrent mot på flere år. Jeg kom aldri over det uttaket. Jeg husker jeg gjemte meg oppe i skogen under selve konkurransen. Jeg følte at det var mitt livs sjanse som forsvant uten at jeg fikk mulighet å forsvare meg.

Hva er det med VM?

For meg handler VM om å krige om medaljer. Jeg mente som løper og mener fortsatt som pensjonert løper, at til VM drar man for å ta medaljer. Det er et skuespill for verdens beste. På godt og på vondt. Det betyr at det er enormt mye arbeid som ligger til grunn og minst like mye følelser som er i sving. På VM opplever man idrettens største gleder og de dypeste sorger.

Festligste VM-bankett-øyeblikk?

Mitt herligste øyeblikk i forhold til sosiale happenings mellom landslag er ikke en bankett, men en fotballkamp mellom Sverige og Sveits på Silkeborg stadion i juli under en precamp til selve VM. Jeg, som under alle mine år brukt fotballen som en del av min opplading og nedjogg etter o-løp og trening. Hadde sammen med flere andre på det svenske, men også andre landslag, brukt fotballen mye under denne samlingen. Fotballen ble samlingspunktet før og etter den vanlige treningen. Sveits havnet ofte på samme sted som oss, og jeg husker vi begynte å småspille sammen. Etter et par dager fant vi ut at vi måtte ta en skikkelig kamp. Vi hadde alle kjørt forbi stadion i Silkeborg. Så en dag avtalte vi tidspunkt og møttes. Det som vi ikke visste var at begge land gikk skikkelig inn for kampen. Alle lag, både damer og herrer hadde lagsmøter på forhånd og bestemt hvor de ulike løperne skulle spille. Begge lag hadde måtte overtale både løpere og støtteapparat for å kunne gjennomføre kampene. Alle hadde satt sifrer på landslagsdraktene og tegnet krigsmalinger i ansiktet. Vi startet med nasjonalsanger og så var vi i gang. Jeg husker både Simone Niggli og Vroni Salmi som harde nøtter for oss svensker. Jeg husker at vi vant etter mål av Annika Billstam og Anna Mårsell. Emma Engstrand sto i mål. Jeg tror hun holdt nullen. Og jeg husker at ingen av disse jentene ville være med, men at de var så fornøyde etterpå. Billans jubel da hun scoret, vil jeg aldri glemme.

Hvordan har ditt forhold til o-sporten utviklet seg gjennom livet ditt?

Jeg ga meg ganske brått i 2010 da kroppen på nytt sa fra, og denne gangen kunne ingen gi meg en tidsfrist for når jeg kom til å bli frisk. Halden Skiklubb er fremdeles min første og største familie i Halden. Jeg har fungert litt som trener frem og tilbake gjennom årene, og jeg prøver å være med på en trening i uken. Jeg lever sammen med Thor som ikke er o-løper, noe som gjør at mitt engasjement begrenser seg. Jeg lovet meg selv den dagen jeg ga meg, at orienteringen aldri mer skal styre livet. Så nå er det andre ting som bestemmer hvor mye orientering det blir for meg. Men som sagt av mange; En gang o-løper. Alltid o-løper.

Hvilke egenskaper fra toppsatsingen har du tatt med deg videre og hvordan har det hjulpet deg?

Som individuell toppidrettsutøver innenfor en idrett med lite penger, lærer du deg kjapt at hardt arbeid og gode prioriteringer er grunnleggende for å det til. Det er viktig å kommunisere med meg selv og andre på en tydelig måte. Jeg ble som best da orienteringen ble litt mindre viktig for livet ellers. Så å ha en harmoni og balanse i livet er helt grunnleggende, uansett om jeg er toppidrettsutøver, lærer, samboer eller nabo.

Hvor hardt satset du på å bli best mulig - og hvorfor ble du ikke enda bedre...?

Jeg må si at helt fra jeg var ung ungdom til senior langt opp i tjueårene har jeg satset alt jeg kan på ett kort, til en hver tid. Utfordringen min er at jeg har blitt for utålmodig og droppet å gjøre de små sikkerhetsgrepene som skadeforebyggende trening, droppet å høre det lille ekstra på kroppen og i grunn bare kjørt på med det som jeg har vært god på. Dette har ført til at jeg har gått på ganske mange unødvendige skader. Samtidig har det nesten vært umulig å stoppe meg. Jeg har vært uinteressert i å være bra. Jeg har alltid drømt om å være best. Det har drevet meg. Og det ble min styrke og min svakhet. Jeg angrer ikke noe, men ja, det kan hende litt mer fornuft kunne tatt meg lenger. Men samtidig vet jeg at galskapen min tok meg nesten hele veien frem. Det er godt nok for meg.

Holder du deg i form, og savner du toppformen?

Jeg bruker minimalt med tid på min egen trening. Og det er deilig. Kroppen kan fortsatt ri litt på all den treningstid som jeg har investert tidligere i karrieren. Man kan vel si at jeg holder meg igang, men trener kun når jeg har lyst og det jeg har lyst til. Fotball på fredager med kollegene på skolen er min mest faste trening.

Har du etter karrièren funnet noe som gir deg like mye som o-satsingen ga?

Under mitt siste år som toppidrettsutøver, begynte jeg å jobbe som lærer. En jobb jeg har stortrives i siden og som har blitt min nye verden. Jeg ville aldri byttet jobben min mot den gullmedaljen jeg aldri fikk. Men det finnes ikke noe som slår følelsen av å stå på startstreken på et VM og vite at du er god nok til å vinne.

Hva sier du til at Østfold skal være vertskap for VM i 2019?

Kult og veldig inspirerende for de nordiske løperne. Nå vil de få et VM som vil kreve alt de har lært helt siden barnsben. VM på hjemmebane er noe alle idrettsutøvere ønsker seg. Jeg er helt sikker på at det vil bli fair forhold, og det er det viktigste under et VM.

Vil du bidra til arrangementet og/eller være til stede på VM?

VM blir arrangert samme uke som vi lærere begynner på jobb. Jeg ønsker å få med meg skolestarten, men vil bidra de dagene jeg ikke er på jobb.

Hvordan blir man verdensmester i Østfold i 2019?

Man er god nok til å bare gjøre det vanlige. Så har man gjort jobben gjennom vinteren, er sterk nok fysisk og trygg teknisk. Så handler det bare å «gilla läget» og nyte av følelsen fra start til mål.

Hva bør folk få med seg når de er i Østfold?

Sjøen og skjærgården. Jeg er sammen med en mann fra havet, og etter at jeg møtte ham, har jeg vært mer på Hvaler enn i skogen.

Hva er best ved Østfold?

Nærheten til havet, skogen, Sverige, fjellet og storbyen.